Hva er riktig balanse mellom allemannsrettens frie ferdsel i skog og mark og ønsket om fysisk tilrettelegging for å gjøre naturen tilgjengelig for enda flere? Når bikker allemannsretten over i allemannseie, med forventninger til skogeierne som kan framstå som krav?
Kari Hunstad Mørck er skogbruksleder i Follo for Glommen Mjøsen Skog, og har skrevet et innlegg i Østlandets Blad om dilemmaer som skogeierne kan stå i knyttet til allemannsretten og tilrettelegging for friluftsliv.
Hun heier på skogen som arena for friluftsliv og bevaring av folkehelsa, og opplever at skogeierne deler dette synet. Samtidig har publikum naturlig nok ikke full innsikt i de skogfaglige hensynene knyttet til eksempelvis driftsveier og vindfall.
Jeg tror noen skogeiere synes det kan bli en krevende dialog, der allemannsretten dras i retning av allemannseie, med forventninger som kan framstå som krav.Skogbruksleder Kari Hunstad Mørck
Innlegget ble skrevet i forbindelse med en lokal debatt om tilrettelegging for friluftsliv i Follomarka. Problemstillingene er imidlertid aktuelle i mange områder, der skogen spiller en viktig rolle både som næringsarena og friluftsarena, og der de samme arealene dekker flere behov samtidig.
Kari Hunstad Mørck har fått en rekke positive tilbakemeldinger på innlegget, blant annet fra assisterende generalsekretær Espen Jonhaugen i Skiforeningen. Jonhaugen trekker fram at innlegget har en særs god vinkling på hvordan friluftsorganisasjoner må tenke i arbeidet med tilrettelegging, og skriver videre:
Kunnskap om skogbruket og hvordan dere samarbeider med friluftslivsorganisasjoner som Skiforeningen burde stå mye høyere på agendaen. Her tror jeg mange ikke ser sammenhengen mellom tilrettelegging for friluftslivet og skogsdriften.Assisterende generalsekretær i Skiforeningen, Espen Jonhaugen
Her følger skogbruksleder Kari Hunstad Mørcks innlegg i sin helhet:
For noen dager siden kunne vi lese et innlegg skrevet av styreleder i Follomarkas Venner, Endre Løvås. Løvås påpeker at friluftsorganisasjoner er nødt til å spille på lag med grunneierne for å få gjennomført sine tiltak.
Samtidig skriver han at «noen grunneiere skyr kontakt med omverdenen, og skulle helst sett at folk heller ble sittende hjemme og støve ned i sofaen fremfor å tusle langs stien som går over sin eiendom».
Jeg er skogbruksleder i Glommen Mjøsen Skog. Jobben går ut på å bistå skogeiere med å planlegge forvaltning av skogen de eier, med blant annet planting, ungskogpleie og hogst. I arbeidet har jeg også kontakt med friluftslivsorganisasjoner og andre interessegrupper. Siden jeg har denne mellomposisjonen, har jeg lyst til å komme med noen av perspektivene jeg har møtt.
Jeg heier på skogen som arena for friluftsliv og bevaring av folkehelsa. Gjennom allemannsretten har vi nordmenn en enestående mulighet til å bruke skog og mark til trim og tur, og det er bra at det er økt interesse for skog, natur og friluftsliv.
Mitt inntrykk er at skogeierne deler dette synet. Samtidig signaliserer mange grunneiere at de synes balansen mellom vanlig turbruk og fysisk tilrettelegging er vanskelig. For hva er riktig nivå på tilrettelegging? En ting er fri bruk av eksisterende stinett. Noe annet er merking, klopplegging, bruer og pauseplasser med benker.
Jeg tror slett ikke skogeierne skyr kontakt og helst ser at folk blir sittende hjemme i sofaen, slik Løvås formulerer det. Men jeg tror noen synes det kan bli en krevende dialog, der allemannsretten dras i retning av allemannseie, med forventninger som kan framstå som krav.
Sett fra turgåerens side, kan kanskje all tilrettelegging framstå som et gode. Men med skog- eller naturfaglige briller på, er det ikke nødvendigvis like enkelt. Jeg har et par eksempler på dilemmaer som jeg vet at skogeiere står i.
Mange stier og skiløyper er lagt i gamle traktorveier eller driftsveier etter skogsdrift – rett og slett fordi det er enkelt å gå der. Kanskje ble veien anlagt for over 50-60 år siden, sist gang det var hogst i området. Når så skogen på ny er hogstmoden, og ressursene skal hentes ut til samfunnsnyttige formål – hva da? Det som nå framstår som en sti, skal benyttes til sitt opprinnelige formål. Men jo større tilretteleggingstiltak i form av merking, klopping eller annet, desto vanskeligere driftsforhold for skogeieren. I etterkant kommer gjerne reaksjonene: Stien «min» er ødelagt.
Tilsvarende gjelder vindfall. I økologisk forstand er veltede, døde trær verdifulle, fordi de kan være levested for mange sårbare arter. Er det dermed gitt at tre som ligger over stien skal kappes opp og fjernes?
Her er fagkunnskap viktig. Jeg har selv sett at utenforstående i vanvare har kappet opp vindfall i det som er en registrert nøkkelbiotop som skal stå urørt av miljøhensyn, og hvor hogst ikke er tillatt. Slike inngrep kan i ytterste konsekvens føre til at en skogeier, uvitende om hva som har skjedd, ikke får solgt tømmeret sitt fordi hogst i en nøkkelbiotop er brudd på sertifiseringssystemet skogbruket har forpliktet seg til å følge.
Når frivillige rydder stier eller håndterer vindfall, er det viktig å være klar over at både miljøhensyn, tømmerverdier og hensynet til friluftslivet kan spille inn. Mens miljøhensynene følger av registrerte naturverdier og krav i sertifiseringssystemet, er det skogeiers vurdering om vindfall skal tas ut som tømmer eller kan kappes opp av hensyn til framkommeligheten.
For at en tømmerstokk skal kunne bli impregnert plank som kan brukes i f.eks. klopper, må det kappes i lengder som har en verdi for sagbruket. Tømmerstokker som er kortere enn 3,4 meter har skogeier normalt ingen mulighet til å selge til et sagbruk.
Follomarka er antakelig et av skogområdene i Norge med størst grad av tilrettelegging for turformål. I et tett befolket område, er dette et viktig gode – opparbeidet i samspill med skogeiere og i tråd med Norsk PEFC Skogstandard, som skogbruket er sertifisert etter. Men standarden slår også fast at næringsmessige og økologiske hensyn skal ivaretas. Det må derfor også være lov å spørre seg når det er tilstrekkelig med tilretteleggingstiltak.
Jeg er glad for at vi har god dialog med friluftsorganisasjoner, blant annet Skiforeningen. Mange skogeiere legger ned en betydelig innsats for å gjøre skogen mer tilgjengelig, blant annet gjennom brøyting av parkeringsplasser og samarbeid om løyper og stier. Det at en grunneier ikke ønsker klopplagte stier, er ikke det samme som at friluftslivet ikke er velkommen på eiendommen.
Jeg setter pris på at Follomarkas venner også fremmer betydningen av et aktivt skogbruk og håper at allmennheten forstår at også skognæringen ser skogen for mer enn bare trær.
Som Løvås skriver: «Trevirke er en fornybar og samfunnskritisk ressurs, og da er skogfornyelse en absolutt nødvendighet. Tenk litt på det neste gang du strekker deg etter dorullen eller velsigner alt som ikke er bygget i betong.» God tur!
Kari Hunstad Mørck, skogbruksleder i Follo for Glommen Mjøsen Skog
