Med stokk og staur – til kortreiste skigarder

Tekst og foto: Marius Lippestad

Da Dorin Miller vokste opp i Romania, ante han ikke hva en skigard er for noe. Antageligvis hadde han aldri hørt om verken Brumunddal eller Mjøsa heller. Men i dag driver han Mjøsskigard.

I 1998 havnet han i Norge, nærmere bestemt Lyngdal. Derfra gikk veien videre til Valdres og han fikk arbeid hos Valdres Skigard. Etter en stund gikk han tilbake til jobben som biloppretter, men han begynte å savne å lage skigarder. Han startet opp for seg selv og begynte å vokse. I et høyt tempo.

–Jeg har delt noen videoer fra produksjonen. Men plutselig gikk en av videoene fullstendig viralt. Bare på noen dager så halvannen million mennesker hvordan vi kløyver skigard her i Brumunddal, smiler Miller.

Han forteller at skigarder opprinnelig ble laget av rester de hadde liggende igjen på gården. I dag er kravet til kvalitet og utseende høyt blant kundene.

– Stokkene vi bruker vokser ulikt. Men i hovedsak bruker vi bare kortreist, senvoksende gran. Vi kløyver stokkene langs fiberne, for da sies da at levetideen er lengst. Derfor er det viktig å treffe senter på stokken. I teorien kunne man brukt furu, men i de dimensjonene vi ønsker er ikke furua malmet ennå. Da vil den råtne raskt. Men til staur bruker vi utelukkende furu, forklarer Miller.

Furu til staur

Hos Mjøsskigard får du kjøpt trykkimpregnert furu som er kokt i linolje i 8 timer.

– Jeg går i tett skog og plukker med meg furu til staur. Tidligere gjorde jeg denne jobben selv, men i dag bestiller jeg. Vi prøvde oss en liten stund på furu importert fra Polen, men den var ikke senvokst nok. Kvaliteten ble for dårlig. Nå er det bare kortreist tømmer levert av Glommen Mjøsen Skog som blir brukt, forklarer han.

Nå går Dorin med planer om å etablere seg i Sverige. Der har de som oftes ikke kløyve skigarder som i Norge, men rundstokkskigarder. Enn så lenge har de nok å gjøre på det norske markedet.

–  Vi monterer ut cirka 15 000 meter i året. I toppåret, under koronapandemien, monterte vi 20 000 meter med skigard. Det bliver en del reising rundt omkring i ulike hytteområder, erkjenner Miller.

–  Vi bruker vinteren til å produsere et lager. Sommeren går med til montering. Så fort frosten forsvinner fra bakken setter vi i gang. Når beitedyrene slippes kommer telefonene om montering raskt, sier han.

Også portene lager de selv, på mål. For Dorin, men også kundene, er det viktig at produktet de selger er kortreist. Nå håper han at effektiviteten på bruket skal økes.

–  Kløyvemaskinen vi bruker i dag er laget på bestilling, det er en ganske spesiell maskin. Nå er vi i gang med å lage en ny som går på kjededrift og kan kløyve to stokker samtidig. Det er store krefter som må til for å kløyve to stokker samtidig. Tidligere brukte de øks, det er helt utrolig at de fikk det til, sier han.

Vidjer, ståltrå og skruer

For å binde sammen skigarder har man tradisjonelt brukt vidjer.

– Vidjene vi bruker vokser i myr, cirka 600 meter over havet. De plukker vi selv, det er helt forferdelig med knott og mygg. Noen bruker bjørk, andre grankvister og einer. De fleste bruker i dag ståltråd for det meste. Vi har også begynt å sette noen skruer i tillegg til ståltråden slik at ståltråden ikke sklir ned. Da holder skigarden lenger og står penere.

Han forklarer at skigarden bygger de opp fra bakken. Det vil si at skigarden er med på å støtte og stive av stauret.

–  En feil mange gjør er at de ønsker at skigarden skal stå helt rett.  Men stauret bør helle fremover. Med mer helling støtter den seg bedre på vinklene fra skiene. Vi monterer alltid med helling, dersom ikke kunden er bestemt på rette staur, smiler han.

– Hver staur setter vi 40-50 centimeter ned i bakken. Jeg har lært av de eldre karene som bygde skigard at stauret går cirka 1 centimeter nærmere overflaten hvert år. Ettersom tælen trekker det opp og ned. Da er det viktig å ha god margin slik at skigarden står støtt over mange år.