Hopp til innhold
- Skogeiere i Sverige må tåle betydelige inngrep uten kompensasjon. Først når tapet vurderes som særlig omfattende, kan erstatning bli aktuelt, sier Yngve Holth om den svenske ordningen.

Glommen Mjøsen Skog har tidligere advart mot å innføre «svenske tilstander» i norsk skogbruk med meldeplikt på hogst – som i realiteten vil innebære søknadsplikt.

Les også: Tok opp meldeplikt med ministeren

Nå gir to nye avgjørelser fra Mark- och miljööverdomstolen i Sverige et konkret bilde av hvordan et system med meldeplikt/søknadsplikt og uteblitt hogsttillatelse fungerer i praksis.

– Dette er ikke teoretiske problemstillinger. Dommene viser hvordan enkelt­skogeiere blir sittende fast i langvarige og krevende prosesser, med høy risiko og lav forutsigbarhet, sier næringspolitisk sjef Yngve Holth.

Se film fra Skogstudio: Meldeplikt på hogst er ingen god løsning

Hogst nektet – svært ulikt utfall

Begge sakene gjelder hogst som ble nektet etter melding til Skogsstyrelsen, begrunnet i hensynet til artsforekomster. Utfallet ble likevel svært forskjellig.

I den ene saken, fra Skellefteå, fikk grunneieren tilkjent erstatning på rundt 1,05 millioner svenske kroner. I den andre saken, fra Bollnäs, fikk grunneierne ingen erstatning – til tross for et dokumentert økonomisk tap på om lag 200 000–300 000 kroner.

– Svensk rett åpner for erstatning ved uteblitt hogsttillatelse, men terskelen er svært høy. Skogeiere må tåle betydelige inngrep uten kompensasjon. Først når tapet vurderes som særlig omfattende – både i absolutte og relative tall, og når inngrepet fremstår som varig – kan erstatning bli aktuelt, forklarer Holth.

Meldeplikt på hogst – erfaringer fra Sverige

Hva er meldeplikt på hogst?
I Sverige må skogeier melde planlagt hogst til Skogsstyrelsen. Myndigheten kan stanse eller begrense hogsten dersom den vurderes å komme i konflikt med blant annet artsvern. I slike tilfeller kan skogeier i utgangspunktet søke om erstatning, men terskelen er høy.

Hva viser de ferske dommene?

  • Hogst kan nektes av hensyn til arter
  • Erstatning gis bare i unntakstilfeller
  • Lang saksbehandling og rettslig prøving er ofte nødvendig
  • Skogeiere må tåle betydelige økonomiske tap før erstatning vurderes

Lenker til sakene og regelverket:

Lang vei til eventuell erstatning

Dommene illustrerer det han beskriver som et system med «høy trinnhøyde». Selv der det finnes en erstatningsadgang, krever det omfattende saksbehandling, rettslig prøving og betydelige ressurser over mange år.

– Ordningen gir liten forutsigbarhet for den enkelte skogeier, og fungerer mer som en snever unntaksregel enn som en reell kompensasjonsordning. I den ene saken tok det åtte år før eieren fikk en endelig avklaring – uten å få noe igjen for tapet, sier han.

Terskelen for å få erstatning er veldig høy.

Det er nettopp denne situasjonen den svenske regjeringen nå forsøker å gjøre noe med. I vinter la regjeringen fram forslag om å senke terskelen for erstatning og gjøre den rettighetsbasert.

Les også: Viktig erstatningsforslag fra den svenske regjeringen

– At dette anses nødvendig i Sverige, sier mye om belastningen skogeierne påføres i dagens system, sier Holth.

Norge mangler erstatningsmekanismen

I Norge diskuteres det nå ulike former for melde- og søknadsplikt for hogst. Ifølge Holth er det avgjørende å se disse forslagene i lys av erfaringene fra Sverige.

– Dersom Norge innfører meldeplikt, vil vi på overflaten få et system som ligner det svenske. Forskjellen er at Norge da vil mangle selv den snevre erstatningsadgangen som svensk rett tross alt gir i dag, sier han.

Dermed risikerer man, mener Holth, et system som kombinerer økt forhåndskontroll, større usikkerhet og uteblitt tillatelse – uten mekanismer som hindrer at enkelt­skogeiere blir sittende igjen med regningen.

– Skogeierne havner i klem

– Spørsmålet Norge bør stille seg, er ikke bare om vi ønsker mer forhåndskontroll av hogst. Det egentlige spørsmålet er om vi er villige til å innføre et system der skogvernet i praksis finansieres av noen få, tilfeldig utvalgte skogeiere, sier Holth.

Hans konklusjon er klar:

– Før vi beveger oss i den retningen, bør vi se nøye på erfaringene som nå høstes i Sverige. Der har skogeierne havnet i klem. Det bør gi grunn til ettertanke også i Norge.