Hopp til innhold

Et avledet spørsmål er om hvordan man skal fordele disse treslagene ut over arealet, altså om man skal samle dem i nokså treslagsrene grupper (i skogbruket kalt bestand) eller om man skal spre dem over hele arealet. 

Skogøkosystemet er utsatt for et mangfold av påvirkninger som kan redusere trærnes vekst, i beste fall, eller drepe dem fullstendig. Storm, frost, tørke, soppangrep og insekter er bare noen av dem. Derfor hevdes det at det er smart å spre de ulike treslagene ut over hele arealet fordi man da får et større mangfold og det er lavere sannsynlighet for at en artsspesifikk skadegjører slår ut hele området. 

Så langt er resonnementet selvsagt korrekt. Økosystem med stort mangfold vil ha større sannsynlighet for å inneholde arter som overlever en stor endring av livsbetingelsene.

Men hvis målet er tømmerproduksjon og risikospredning, stemmer nødvendigvis resonnementet da? For dersom man vil spre risiko ved å satse på mange treslag, kan man fint gjøre dette i bestand. Fordelen vil da være at man lettere kan tilpasse seg.

Dersom målet er å produsere tømmer, synes det bedre å samle treslagene for seg. 

Dersom et bestand med furu blir hardt angrepet av en soppsykdom, kan man sluttavvirke det mens det ennå er levende. Det er straks mer komplisert (og dyrere) dersom treslaget er spredt over et større område. 

Det finnes noen studier som indikerer at det finnes en slags positiv blandingseffekt med hensyn til skadegjørere og risiko. Det skal absolutt ikke underslås. Men resultatene er sprikende og nokså vage.

I Norge har vi dessuten den spesielle utfordringen at alle treslag man eventuelt skal blande inn i gran og furu produserer mindre enn disse og/eller er vanskelig å skjøtte sammen med bartrær. 

Hvis målet er at det på et gitt areal hele tiden skal være trær som gjør at arealet kan kalles en skog, er opplagt treslagsblanding et smart valg. Men dersom målet er å produsere tømmer, synes det bedre å samle treslagene for seg. 

Skogbruket skal tilstrebe en blanding av skogbehandlinger, treslag og sammensetninger. Det å arbeide i retning av størst mulig mangfold og best mulig livsbetingelser for alle arter, taler også for at blandingsbestand av flere treslag skal inngå i skogbrukets meny.

Men dersom hensynet til tømmerproduksjon skal tale for blandingsbestand, må det begrunnes i at blandinger i seg selv har større motstandsdyktighet mot skadelige faktorer. Og til det er kunnskapsgrunnlaget i dag altfor lavt.

Man må stille seg spørsmålet: Blir en gran mer motstandsdyktig mot barkbiller ved at det står en bjørk ved siden av? 

Les mer om blandingsskog på nibio.no