I skogbruket har vi en merkelig todeling. På den ene siden foregår det et grønt skifte der man stadig utvikler nye trebaserte produkter og samfunnet etterspør produkter med stor klimaeffekt. Men samtidig er vi inne i en emosjonelt drevet bølge der man har en overdreven oppmerksomhet mot enkeltobservasjoner av en art eller rett og slett at man ikke liker forandringer som f.eks. flatehogst. Dette er lett å forstå. Det er lett å bygge opp engasjement mot forandringer.
Implementeringen av EUs fugledirektiv i Sverige er en typisk slik sak. Politikerne glemmer sin hovedoppgave, å balansere ulike hensyn, og henger seg ukritisk på en symboltung bølge. Da har det nok sett ut som logisk at en skogeier ikke kan hogge et tre dersom hun ikke kan dokumentere at det ikke forstyrrer et eksemplar av en gråspurv.
Vi er inne i en emosjonelt drevet bølge der man har en overdreven oppmerksomhet mot enkeltobservasjoner av en art eller rett og slett at man ikke liker forandringer som f.eks. flatehogst.
Men heldigvis skjer det tilfeller der man våkner. Artsskyddsförordningen i Sverige har fått et slikt utslag at det truer levegrunnlaget i skogtunge bygder og vil føre til en kraftig nedgang i råstofftilgangen til svensk skogsindustri.
Derved har det plutselig gått opp for den svenske regjeringen at dette neppe kan være fornuftig. Den svenske miljøvernministeren gikk derfor ut torsdag og uttalte at man så fort som mulig skal endre forordningen slik at man unngår de enorme konsekvensene for det svenske samfunnet.
Dette betyr at dette ekstreme utslaget av hensyn til enkeltarter sannsynligvis blir avverget. Men det er liten grunn til å tro at det generelle presset blir borte. Store deler av menneskene som bor i vestlige land glemmer at skogbruk betyr bruk av skog.
Bruk av skog betyr at skogen vil se annerledes ut enn om den ikke ble brukt. På et eller annet tidspunkt vil nok mange oppdage at det er vanskelig å lage bærekraftige produkter av å frede skog. Men vi er redd det er en god stund til.
