Derved skal den delen av eiendomsskatten som tilhører grunnen, betales av den enkelte grunneier. Dette temaet er ett av flere forhold som er behandlet i en rettstvist mellom Statnett på den ene side og tre kommuner på den andre. Kommunene vant i tingretten frem med at eiendomsskatten vedrørende «tomten» skulle betales av Statnett (at Statnett skulle være såkalt debitor). Men i en nylig dom i Borgarting lagmannsrett, snus dette tvert om. Der kommer retten til at eiendomsskatten for den delen av taksten som gjelder klausuleringsbeltet, skal betales av den enkelte grunneier.
Hvis vi ser dette fra en skogeiers synsvinkel, blir saken slik: En netteier skal etablere en kraftlinje («luftledningsanlegg») på en privat eiendom. Rettighetene for en slik klausulering må etableres gjennom avtale eller ekspropriasjon. Skogeieren har krav på å få erstattet sitt økonomiske tap, altså både produksjonsbortfallet og konkrete driftsulemper som anlegget påfører eiendommen. I henhold til praksis utmåles da erstatning for all produksjon og grunneieren sitter igjen med den «tomme» eiendomsretten. Før etableringen eide skogeieren et skogareal. Det er ikke anledning til å skrive ut eiendomsskatt på skogareal. Etter etableringen eier skogeieren klausulert skog uten noen inntekter. For alle praktiske formål er altså alle verdier på området overdratt fra skogeier til nettselskap. Men lagmannsretten ser mer akademisk på det:
«Lagmannsretten kan for øvrig heller ikke se at fremføringsretten får en total karakter når avståelsen av grunn til mastefestene hensyntas. Mastefestene utgjør en mindre del av fremføringsrettens virkning. Den sentrale rådighetsinnskrenkning er restriksjonene som gjelder for grunnen under linjespennet. Samlet kan lagmannsretten ikke se at rådighetsavståelsen knyttet til fremføringsretten er total som i tomtefestetilfellene, der festeren som utgangspunkt får fysisk rådighet tilsvarende en eiers…»
Før etableringen eide skogeieren et skogareal. Etter etableringen eier skogeieren klausulert skog uten noen inntekter.
Hvis dommen i lagmannsretten blir stående, kan altså alle norske grunneiere som har en ledning over eiendommen sin, se frem til en faktura vedrørende eiendomsskatt på dette arealet. Det vil skje uten at arealet trenger å ha noen faktisk verdi for grunneier. Det er grunnens verdi som tomt for luftledningsanlegget som skal vurderes. Dette er en verdiøkning skogeieren aldri har fått noen andel av.
Det er mulig at man kan oppfatte dette avsnittet i dommen som et forsøk på å tilby en fredspipe til norske grunneiere:
«Selv om det derfor er tungtveiende grunner som tilsier at Statnett burde være eiendomsskattepliktig alene for den skatt som utløses av dets ledningsnett, finner lagmannsretten ikke at dette gir grunnlag for å fravike det lagmannsretten oppfatter som lovens løsning, nemlig at grunneier og Statnett begge er debitorer for den eiendomsskatten som utløses av ledningsnettet. En endring må det være opp til lovgiver å beslutte.»
Etter Glommen Mjøsens oppfatning, blir det for enkelt å legge ansvaret alene på Stortinget. Lagmannsretten har ikke gjort noen betydelige forsøk på å forstå kjernen i klausulering av kraftlinjeareal. Uavhengig av om grunneier har restverdier på klausuleringsarealet eller ikke, får grunneier aldri noe vederlag for den verdiskapingen som skjer når arealet tas i bruk for fremføring av kraftnett. Det å definere grunneier som debitor for eiendomsskatt som vertskap for en kraftlinje, har derfor noe komisk over seg.
Kanskje et Ibsen-sitat oppsummerer situasjonen: Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet som originalest!
Lagmannsrettens avgjørelse finner du her: https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2020-166690?q=statnett
Dommen er anket til Høyesterett og er derfor ikke rettskraftig.
