Hopp til innhold

Det begynner å bli en god stund siden daværende statsråd Ola Elvestuen 4. mars 2018 kunngjorde at han mente at Oslo måtte få en nasjonalpark. Det som kan vernes som nasjonalparker, er større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap, og som er uten tyngre inngrep. Området øst for Oslo skårer jo dårlig på disse kriteriene. Historisk sett er det et av de hardest utnyttede skogområdene i Norge, det har få særegne økosystemer og det har nokså mye tyngre inngrep.

Miljødirektoratets opprinnelige vurdering av mars 2019 var derfor en interessant lesning. De beskriver jo nettopp infrastrukturen som er i området og at området er preget av hogst. De fant nokså store områder med gammel skog og en del verneverdi, men disse fant de i de eksisterende naturreservatene. Det man argumenterte med, var at man måtte vurdere prosjektet i et 200-års perspektiv. Dette med at all skog blir verneverdig dersom man tar tiden til hjelp, er et argument som til nå ikke har vært akseptert i arbeidet med vern av skog.

Omgår lovens krav

Men beslutningen om at det skulle bli nasjonalpark i Østmarka ble nok i realiteten tatt allerede i 2018. Derfor har alle organer som har arbeidet med saken videre, forsøkt å finne løsninger for i realiteten å omgå lovens krav om høye verneverdier uten tekniske inngrep.

22. mars la Statsforvalteren i Oslo og Viken frem sin anbefaling om vern av Østmarka. Dette forslaget er basert på det samme «tilpasningsbehovet» som vi har beskrevet ovenfor, men det har noen interessante løsninger:

De vestre delene av området er foreslått vernet som friluftslivsområde etter markaloven §11. Det er jo i og for seg en mer ærlig løsning. Området har jo beskjedne skogvernkvaliteter, men å oppfylle kravet om at det har «særskilte kvaliteter for friluftslivet» er straks lettere. Den andre kreative løsningen, er at all tung infrastruktur er «tegnet bort» ved at man lager striper og øyer i området slik at selve nettoarealet fremstår som å ha lite tyngre inngrep. Det er en løsning som er verdt å merke seg. De fleste områder i Norge vil jo tilfredsstille kravet om å være fritt for tyngre inngrep dersom man lager en ring rundt inngrepet og da later som de ikke eksisterer.

Svekker tilliten til frivillig vern-ordningen

Men utover å berømme kreativiteten, hva er egentlig det problematiske med vern av Østmarka? Ikke egentlig så mye. Selv om man konstruerer en hjemmel for å kalle noe en nasjonalpark og også bruker lavterskelformen friluftslivsområde på resten, skal vernet realiseres ved en kombinasjon av vern av offentlig eide arealer samt frivillige avtaler med en del private eiere. De kreative løsningene går derfor ikke ut over noen av de berørte eierne. Men det problematiske er at dette lav-verdi-vernet gjennomføres samtidig som frivillig vern av skog er i en kritisk situasjon på grunn av liten finansiering. Private grunneiere rundt om i landet får nå negative svarbrev fra statsforvalterne om vern som allerede er avtalt, og skogeiere som har inngåtte avtaler får ikke oppgjør. Tilliten til frivillig vern-ordningen står derfor nå i fare for å forvitre.

Slik vernet av Østmarka nå fremstår, bytter man altså ut vern med høy verdi med et unødvendig lav-verdi-område. Østmarka fortrenger det frivillige vernet. Det er derfor avgjørende viktig at finansieringen av Østmarka baseres på en tilleggsbevilgning og ikke tas fra det ordinære budsjettet. I tillegg til dette må nå frivillig vern-ordningen også bli tilført økte midler slik at ikke skogvernarbeidet stopper opp. Dersom dette stopper opp på grunn av manglende tillit, vil det neppe være mulig å starte opp igjen senere.

 

Nyhetssaken fra Statsforvalteren i Oslo og Viken leser du her