Vedtaket om uttak av 12 ulver utenfor forvaltningssona for ulv er helt i tråd med at det ikke skal være ulv i de beiteprioriterte områdene. En «Buffersone», som innstillingen fra Fylkesmannen la opp til, har aldri vært diskutert i de politiske fora og må utelukkende ses på som et forsøk fra forvaltningen til å legge ny mark under seg. Det måtte tilbakevises – nok er vel snart nok fra dette tilsynelatende ustyrlige byråkratiet.

En utsettelse av avgjørelsen om uttak i forvaltningssona for ulv var naturlig i påvente av en avklaring med Sverige. Det er på høy tid at vi nå får en avtale om forvaltning av grenseflokkene!

Rovviltnemndas medlemmer er stødige sett i lys av at sekretariatet hos Fylkesmannen ser ut til å ignorere de politiske vedtak de er pålagt å følge og legger opp til fortsatt å holde bestanden godt over vedtatt nivå. Det har vi nå endt opp med å gjøre i flere år.

I en slik situasjon argumenterer sekretariatet fortsatt mer for hvorfor man ikke skal følge opp de politiske vedtak enn de finner argumenter for å gjøre det. Troverdigheten til sekretariatet svekkes for hver innstilling og det faktum at det nå har «dukket opp» enda en ynglende flokk etter at innstillingen ble laget, bidrar i samme retning.

En del miljøorganisasjoner, primært Naturvernforbundet og NOAH, følger opp som om rovviltnemndene har fullmakt til å omgjøre Stortingets vedtak. Forvaltningssona er faktisk ment å være nettopp det. Ulven skal forvaltes også innenfor sona. Stortinget var tydelige på at uttak skulle foretas når bestandsmålet ble nådd. Sona skulle ikke bli et reservat. Bestandsmålet er for øvrig vedtatt å ligge mellom 4 og 6 flokker, der grenseflokkene teller 50 PROSENT, ikke langt over slik sekretariatet har lagt opp de siste 5–6 årene.

Rovviltnemnda er ikke en arena for omkamp. Verken fra forvaltningen eller organisasjonene. Det er særdeles urettferdig overfor rovviltnemndene ikke å være ærlig på det.

Det brygger imidlertid opp til kamp – igjen. Det tette triangelet Fylkesmannen, Klima- og miljødepartementet og miljøorganisasjoner vil åpenbart ha det slik. Det provoseres åpent fra dette triangelet. Det er ikke innbyggere, jegere og rettighetshavere innenfor sona som skaper konflikten. Det de ber om er at ulvesona skal være en forvaltningssone, ikke et reservat, og at politisk vedtatte mål respekteres.

Det synes å være en ukjent tanke hos miljøorganisasjonene. De benytter enhver mulighet, også rovviltnemndenes møter, til å ta omkamp om bestandsnivået. Det hører hjemme i Stortinget.

Uviljen til å ta inn over seg og respektere Stortingets vedtak er svært uheldig. Det skaper et inntrykk av at forvaltningen styrer etter noe annet enn de politiske kompromisser som er inngått. At Stortinget vil leve med det er intet annet enn utrolig og respekten svinner og politikerforakten øker. Avmaktsfølelse og oppgitthet vokser fram. Det bør heller ikke Stortinget kunne leve med.