Norge er et av få land som har mesteparten av utmarksarealene i behold. Årsaken til dette er selvsagt at vi har en begrenset befolkning i forhold til arealet, og at mye av arealet ikke er egnet for utbygging eller oppdyrking. Man kan sammenligne med mange andre land, og vi kan bruke Irland som eksempel: 80 % av Irlands areal var dekket av skog for flere tusen år siden. Nå er tallet 11 % (mens det etter 1. verdenskrig var nede i 1,5 %). Slik sett har Norge godt med plass, og vil ha mer muligheter for å tilpasse ny infrastruktur enn mange andre land.
I denne valgkampen har arealbruk og arealpolitikk blitt en viktig sak. Det er bra. For selv om vi har mye plass, er det viktig at vi blir oppmerksomme på at nedbygging og avskoging er store fenomener i Norge. Vi mister faktisk en fotballbane med skog i timen – hvert år. Dette arealtapet bør vi opplagt begrense og se om det kan finnes løsninger som egner seg.
Mange miljøer og enkeltpersoner mener at problemet er at man har arealrelaterte ambisjoner på nasjonalt nivå, mens arealpolitikken i realiteten er overlatt til kommunene. Og når man mener at det blir bygget altfor mange hytter i fjellet eller boliger i strandsonen, er oppskriften å flytte makt fra kommunene til Staten.
