Perspektivet på å skape og hvor viktig det er som fundament for vår velferd, er borte. Nå gir debatten inntrykk av at mennesker som er kreative og skapende og som lykkes med å omdanne dette til verdier, bare kan sendes ut av landet.
Er det effekten av et gigantisk oljefond og en altoverskyggende oljesuksess som slår ut? Nordmenn flest opplever jo nå en velferd og en offentlig servicesektor som er langt større enn vi finansierer via skatteseddel og egen innsats.
Drivkraften som ligger i privat eiendomsrett undervurderes og blir i verste fall eliminert i den politiske debatten rundt formuesskatt. Om holdningene til det å skape en suksess og dermed verdier som nå aktivt budbringes av styrende politiske miljøer i Norge får bestemme, så er vi på tur i gal retning. Det er sterkt fokus på mindre forskjeller i Norge. Det er neppe veien å gå å få flest mulig av de med store verdier til å flytte ut.
Drivkraften som ligger i privat eiendomsrett undervurderes og blir i verste fall eliminert i den politiske debatten rundt formuesskatt.
Formuesskatten er jo så lav, gjentas det fra de som ikke ser skadevirkningene av den. Den er jo bare på rundt 1 prosent. Men i et samfunn der realrenten nå i lengre tid har vært kraftig negativ, og hvor prognosene er at den riktignok skal opp fra svært lave nivåer, er 1 prosent en ekstrem skattebelastning på realavkastningen.
Dette kan illustreres ved at fremtidig forventning til Oljefondets realavkastning ble senket til 3 prosent, og det diskuteres om ikke 2,5 prosent er mer realistisk. Oljefondets organisasjon er landets mest kompetente på å skape avkastning innenfor fornuftig risiko. 1 prosent skatt på 2,5 prosent avkastning betyr 40 prosent skatt på avkastningen!
Det er verdiene som er grunnlaget for beregning av formuesskatt, ikke avkastning. Alle som er i formueskatteposisjon og som har bankinnskudd, vet dette. Rentene fra banken har nå i flere år ikke dekket formuesskatten engang, og da kommer i tillegg at inflasjonen undergraver verdien av bankinnskuddet. Avkastningen er reelt sett negativ. Formuesskatten kommer på toppen.
Det er ytterligere paradoksalt at mange av de som er mest bekymret for utenlandsk eierskap i norsk næringsliv også er de sterkeste tilhengere av økt formuesskatt. Med mindre man ønsker utelukkende statlig eierskap i Norge, henger ikke dette på greip. Formuesskattedebatten må snart få et innhold som reflekterer hvor viktig den er for hvordan landet skal utvikles. Privat eierskap er det langsiktige fundamentet for velferdsutvikling og for evnen til å finansiere en stor offentlig sektor.