Av Ellen Fauske Bleness, årsmøtets ordfører i Glommen Mjøsen Skog. Ellen er skogbruker fra Engerdal og avdelingsleder ved Anno museum i Innlandet. Hun skriver fast for Nationen.
Jeg tok utdanning for å kunne være skikket til å forvalte skogen jeg nå eide, og vi skulle ut å felle trær. Alle grudde seg nok litt for å handtere motorsaga der vi sto og så opp på de store trekronene. Da læreren spurte hvem som ville være førstemann, kikka gutta bort på meg og sa: damene først.
Ei diger furu datt i bakken. Jeg var sprekkeferdig av stolthet i splitter ny vernebukse og med ei motorsag jeg selv hadde skrudd fra hverandre og satt sammen igjen dagen før. Jeg hadde laga styreskår og fikk en perfekt brytekant. Det lukta skog, bensin og svette.
Senere har jeg som skogbruker kastet meg ut i det mange ganger, kjent på følelsen av være både usikker, nysgjerrig og stolt. Jeg er stolt over den jobben generasjoner har gjort før meg og ydmyk over den jobben jeg selv skal gjøre. Ressursen på mitt sted er jorda og skogen, det er det vi har. Og det er vel dette ønske om å ta vare på og beholde noe, som er drivkrafta mi og som fikk meg til å flytte ut av byen og hjem igjen.
I sakene som NRK har publisert den siste tiden virker det som noen vil avskilte skogbruket. Parkere skogbrukeren som en evneveik aktør. Vi blir framstilt som grådige, ute etter kortsiktig profitt og at vi ikke bryr oss om natur. Jeg kjenner meg ikke igjen. Virkeligheten er for mange av oss så annerledes.
Jeg har blitt kjent med et skogbruk som er innovativt og ønsker å bygge kunnskap sammen med andre. Et skogbruk som er i dialog med skogeieren og er interessert i å lytte.
Jeg opplever at skogeierne har et oppriktig ønske om å forvalte skogen skikkelig. Vi som har vokst opp på gard har dette i ryggmargen, å gi eiendommen videre i litt bedre skikk enn vi overtok den. Det gjelder også skogene.
Jeg har restaurert seterhus og laget skjøtselsplan for kulturenga med hjelp fra statsforvalterens miljøavdeling. Jeg har arrangert botanisk vandring i skogen og på myra ved setra mi. Jeg legger planer for hvordan jeg tenker jeg best tar vare på det jeg har. Jeg gjør egne valg for eiendommen og skogen, basert på hva jeg mener er riktig og hva jeg tror på. Jeg velger, og jeg velger bort.
I likhet med resten av verden har vi skogeiere fått øynene opp for klima, natur, bærekraft og mangfold. Selv er jeg opptatt av nisjeprodukter og kulturminneskog. Jeg vil ha gamle trær vi kan reparere stavkirkene våre med, og jeg vil sortere ut treverk som egner seg til vinduer, slik de gjorde før. Jeg er også opptatt av næringspolitikk. At vi skal få levelige rammevilkår og lønnsomhet i det vi driver med. Når du selger et 130 år gammelt tre som flere generasjoner har tatt vare på, skal treet koste noe.
Uansett er det de færreste av oss som har enorme volumer og tjener store penger på skogen. I min region har gjennomsnittsskogbrukeren en skog på 1500 dekar. Noe som er tre ganger større enn landsgjennomsnittet. Du blir likevel ikke rik av det. Du har kanskje en liten hogst hvert femte til tiende år.
Hos meg er det noen skogteiger som er drivverdige, og disse har jeg et aktivt bruksforhold til. Her hogger, planter og steller jeg skogen. Og selvfølgelig tar jeg hensyn til miljøet. Gammel skog med store miljøverdier får stå. Jeg er nysgjerrig på ulike hogstformer, og vet at vi kommer til å se større variasjon i årene som kommer, men flatehogst egner seg fortsatt godt flere steder.
Jeg opplever at skogeierne har et oppriktig ønske om å forvalte skogen skikkelig. Vi som har vokst opp på gard har dette i ryggmargen, å gi eiendommen videre i litt bedre skikk enn vi overtok den. Det gjelder også skogene.
Etter en hogst gleder jeg meg over å se de små skogplantene vokse seg større mens de binder karbon. Det er moro å gå i skog jeg selv plantet som barn og se skogen vokse. Det er fint å tenke på at generasjonen etter meg vil kunne bruke den skogen jeg har plantet til å lage produkter som de er avhengige av i sin hverdag.
Akkurat som vi bruker tømmeret nå. Sånn er skogen en evig fornybar ressurs. Den spiller også en svært viktig rolle dersom vi skal klare å løse klimautfordringene. For hvis vi mener alvor med at verden skal klare å kutte i fossile utslipp, er det opplagt at vi trenger fornybare alternativer. Da har vi ikke råd til å bare la skogen stå.
Skogen byr på et mangfold av muligheter, og det er denne helheten som gjør skogen spennende og som gjør det meningsfylt å være skogbruker. På eiendommen min har jeg områder med skog som vil stå urørt i hele min levetid, og sikkert lenger også. For skogen gir rom for rekreasjon, gode opplevelser, kaffe og latter rundt et bål. – «Et sted skal fugla bo og», brukte en nabo å si.
Å være skogeier handler om å tilegne seg kunnskap og kompetanse og ta valg. Vi er en del av vår samtid og måten vi driver på påvirkes av verden omkring oss. Verden er opptatt av miljø og bærekraft. Det er jeg også som skogeier, og skogbruket endrer seg i takt med tiden.
Jeg gleder meg til framtida, men jeg er bekymret for at denne debatten blir så polarisert at den tar fra meg og andre lyst og drivkraft til å stå ekstra hardt på for det vi brenner for – å forvalte skogen på en måte som gjør at neste generasjon også får minst like stor glede av den som oss.
