Det å bruke skog og mark sommer og vinter er et viktig samfunnsgode som alle parter bør medvirke aktivt til å tilrettelegge for. Men samtidig er det viktig at alle aktørene har øynene åpne for at når man skal ha sameksistens på det samme arealet, er det viktig med god dialog og respekt for hverandres behov.
Og i de tilfellene tilrettelegging for friluftsliv får stort omfang og fører til at grunneieren taper penger, må partene inkludere også dette aspektet i samarbeidet.
Vår oppfatning er at samarbeidet mellom kommune/skiforeningen/skiløpere på den ene side og grunneierne på den andre, går veldig bra.
I Vestmarka ved Oslo pågår det en litt tilspisset situasjon der noen løyper nå ikke blir preparert fordi skogeieren har satt foten ned. Det vi observerer, er at leserinnleggene i avisene og kommentarfeltene på FB oversvømmes av synspunkter om hvor vanskelige grunneierne er. Se f.eks. https://www.budstikka.no/debatt/kranglete-grunneiere/674013!/.
Vi mener norske skogeiere er forpliktet til å medvirke konstruktivt til friluftsliv, men samtidig må det være legitimt å se på hvor store belastninger en enkeltskogeier skal tåle, før man ser på erstatningsordninger for økonomiske tap.
Markaloven, som gjelder et stort geografisk område rundt Oslo, har en egen hjemmel i § 9 til å foreta tvangsinngrep overfor grunneier dersom vedkommende nekter etablering av skiløyper. Et slikt vedtak vil også gi rett til å preparere med motorisert utstyr.
Hovedregelen i markaloven at all anlegging og preparering av skiløyper krever samtykke fra grunneier.
Mange ønsker derfor at det offentlige (Statsforvalteren) treffer et slikt vedtak slik at folk får gått på ski. Men her har mange lett for å argumentere for bruk av tvang før man ser nærmere på lovens oppbygging. For det første er hovedregelen i markaloven at all anlegging og preparering av skiløyper krever samtykke fra grunneier.
Dersom man ønsker tillatelse til løypekjøring, må man alltid innlede et samarbeid med grunneier. For det andre legger loven også opp til at grunneiers økonomiske tap (loven benytter vel nok begrepet «skade») skal erstattes. Noe annet ville for øvrig vært i strid med Grunnlovens § 105. Dersom partene ikke blir enige om erstatningen, skal dette fastsettes ved rettslig skjønn.
Når man nå kjører løyper med minst 4 meters bredde og det i økende grad blir krevd at det ikke skal dryppe smeltevann ned på løypa, vil løypa føre til et produksjonstap der den går gjennom produktiv skog. I tillegg får man økt frekvens av vindfall og snøbrekk i kantene. Vi synes derfor alle parter må ha konstruktive dialoger omkring dette. I tillegg må man ha avtaler som avklarer hvordan man skal samarbeide når skogeieren skal drive sin næringsutøvelse, hvor skiløperne skal kunne parkere, hvordan man skal gjennomføre kvisting av trær osv.
Med økende etterspørsel etter bredere traseer, bygging av klopper, utjevning av terreng mv, vil konsekvensene for skogeierne enkelte steder bli vel høy.
I de fleste tilfeller er skiløype-kjøring lite konfliktfylt og samarbeidet mellom partene går veldig bra. Men med økende etterspørsel etter bredere traseer, bygging av klopper, utjevning av terreng mv, vil konsekvensene for skogeierne enkelte steder bli vel høy. Da må det være helt legitimt at skogeieren bringer inn dette temaet i dialogen og at partene finner gode løsninger på det.
De fleste skogeiere ønsker å strekke seg langt. Men godt samarbeid krever respekt for den annen part. Det gjelder også skiløpere.