Ovenfor vokser det nå ofte opp skog som nærmer seg hogstmodenhet. Hvis denne skogen hogges, vil skogens rassikringseffekt bli borte inntil ny skog er etablert. Mange vil nok også leve i den villfarelse at skogtilstanden rundt omkring er stabil. Det å la skogen stå kan nok løse problemet på kort sikt, men trær lever ikke evig.
Forventninger om at skogeier skal avstå fra lønnsomt skogbruk
Vi har de senere år sett mange tilfeller av at kommuner, NVE og offentlige infrastruktureiere som for eksempel Bane NOR retter oppmerksomheten mot den ovenforliggende skogeier og forventer at skogeieren skal skjøtte skogen sin slik at rassikringseffekten opprettholdes.
I praksis vil det normalt bety å la skogen stå. Dette mener Glommen Mjøsen Skog er en ugjennomtenkt forventning. Skog er dynamisk og vil forandre karakter med alder og utvikling. Hogst av skog har skjedd i hundrevis av år og i bratt terreng er det vanskelig å se for seg andre lønnsomme hogstformer enn flatehogst.
Når man etablerer boligfelt, barnehage, rådhus eller toglinje under et bratt skogområde, må utbyggeren ta høyde for at skogbildet ovenfor er dynamisk. Det å forvente at skogeieren skal gjøre avstå fra lønnsomt skogbruk for å beskytte infrastruktur, innebærer at man forutsetter at man skal bygge samfunnet på formuesoverføring uten erstatning. Det syntes Eidsvollsmennene var en dårlig ide allerede i 1814 og nedfelte et forbud mot dette i grunnlovens § 105.
Bryter med grunnlovsvernet
Vi synes Landbruksdirektoratets tilnærming til saken er god. Men Glommen Mjøsens holdning til spørsmålet er nok enda mer prinsipiell. En nedenforliggende infrastruktureier må nødvendigvis betale dersom man mener at naboen skal skjøtte skogen sin på en ulønnsom måte. Noe annet ville være helt urimelig og dessuten bryte med grunnlovsvernet.
Vi venter på sluttrapporten fra direktoratet med spenning!
Landbruksdirektoratets innlegg leser du her