Miljødirektoratet har samordnet tre andre direktorat, og la tirsdag 11. april fram rapporten «Tiltaksanalyse for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF)».
Norge har gjennom klimaavtalen med EU forpliktet seg til at utslipp fra skog- og arealbrukssektoren ikke skal være større enn opptaket av klimagasser i samme sektor. Dermed blir arealbruk og nedbygging viktig. I perioden 1990-2019 ble gjennomsnittlig 50.000 dekar/år (50 km2) nedbygd i Norge. ¾ av arealet var skogareal. Dette er i all hovedsak knyttet til samfunnets behov for infrastruktur – veger, bolig og næring, men omdisponering fra skog til jordbruk og til f.eks. solcellesatsing vil også skape utfordringer. Beregnet utslipp pr år er ca 2 mill tonn CO2-ekvivalenter, tilsvarende 4 prosent av Norges utslipp.
Staten vs kommunene
Under presentasjonen var spørsmålene mange om hvilke grep Staten skulle ta for å redusere nedbyggingen. Statsråd Barth Eide forsøkte å være diplomatisk og forsiktig, og uttrykte tillit til at kommunene ville håndtere utfordringen. Arealbruk til hytter og veger har kommet i fokus i media i etterkant. Det er nokså typisk at fokuset i etterkant av slike rapporter er mer statlig styring og kontroll.
Rapporten er av Miljødirektoratet presentert som en beskyttelse av landbrukets produksjonspotensial. Det er isolert sett riktig, men vi kommer heller ikke unna at utvikling i distrikts-Norge krever areal. Innstramming av arealbruken vil dermed raskt kunne komme i konflikt med arbeidsplasser og utvikling av mange lokalsamfunn. I tillegg vil overgangen til fornybar-samfunnet kreve en del infrastrukturinvesteringer som man ikke kommer unna.
I spørsmålsrunden etter at rapporten var framlagt brakte Naturvernforbundet opp EUs måte å regne utslipp fra skog på, og at Norge der vil bli bokført med store utslipp fra skogsektoren grunnet høyere avvirkning nå enn i perioden EU bruker som referanseperiode. Utvalget hadde ikke sett på det «problemet» som for oss i skogbruket er nokså fremmed. Norsk skogbruk står jo faktisk for netto opptak av ca 50 prosent av Norges totale utslipp, men dette får vi ikke godskrevet grunnet valg av beregningsmetode.
Modeller som feilaktig frambringer minustall
Reelt sett skulle dermed heller ikke klimaavtalen med EU være en beskrankning for arealbruken i Norge. Skogens reelle opptak av CO2 er langt større enn utslippet knyttet arealbruksendringer, og vi oppfyller forpliktelsen mot EU. Reelt sett burde dermed helt andre faktorer enn klimapolitikk være styrende for hvordan Norge skal utvikles, men så lenge rollen skog spiller i klimapolitikken ikke har fått den anerkjennelse og aksept som den fortjener, vil vi høre mye om denne rapporten framover. Vi må også forberede oss på at den får en sentral plass i politikkutformingen.
Vi i Glommen Mjøsen Skog er svært bekymret for beregningsmåten som brukes fordi den er sterkt misvisende. Skogen binder halvparten av Norges årlige utslipp, og vi må bort fra beregningsmodeller som feilaktig frambringer minustall.
