Skogbruket er fullstendig bevisst både klimakrisen og sitt ansvar for biologisk mangfold. Vi er også svært bevisste på hvilken krise som kan komme til å dominere fullstendig. Slik de nå argumenterer er det grunn til å spørre om Naturvernforbundet er dette bevisst?
Klimakrisen er en global krise. Ingen kan skjerme seg. Atmosfæren er uten grenser. Klimagassene utjevner seg og påvirker hver krok. Naturkrisen er i motsetning til dette lokale kriser. De må også løses lokalt.
I Norge har skogbruket innført sertifiseringsordninger og en skogregistreringer som gir gode resultater. Alle viktige indikatorer for utviklingen i det biologiske mangfold – mengde død ved, løvskog, grove trær etc – er i bedring. Skal det grønne skiftet realiseres, må vi forvalte og bruke naturen. I Norge bruker vi den bærekraftig og har kontroll! Det gjelder ikke alle steder i verden, men problemene må løses der de er.
Klimautfordringen er, om prognosene til for eksempel Vitenskapskomiteen slår til, meget stor, mer overgripende og har potensial i seg til å snu opp ned på biologien som preger Norge enten vi liker det eller ikke. Vitenskapskomiteens prognoser sier nemlig at med temperaturøkninger på 1,5-2,00, er det sannsynlig at gran ikke lenger vil tåle klimaet i store lavereliggende områder i Sør- Norge der vi i dag har gran. Grana vil nok søke oppover i fjellene og nordover, men dø ut der vi har størst produksjonsevne i dag.
Naturvernforbundet snakker som om vi kan verne alt slik det er i dag. Det er å skape illusjoner og drømmer som naturen selv ikke kan innfri.
Endringene skjer raskt. Naturen kommer til å trenge all den dynamikk den kan mobilisere for å møte utfordringene. Naturvernforbundet snakker som om vi kan verne alt slik det er i dag. Det er å skape illusjoner og drømmer som naturen selv ikke kan innfri. Det kan faktisk bli så store klimaendringer at vi vil måtte hjelpe naturen med å takle endringene og introdusere mer varmetilpassede treslag der grana ut ifra prognosene vil dø ut. I stedet forbyr vi bruk av utenlandske treslag.
Kort oppsummert; Naturvernforbundets ønskedrøm om mer vern av gran på høyproduktive arealer i lavlandet, lengre omløpstider og hogstflatefritt skogbruk er i beste fall en villfarelse. I verste fall en katastrofe.
Så tilbake til Midthuns overskrift. Hva skal en skogeier tro på og foreta seg? Trær er ikke som bondens avling. Vi sår ikke en avling om våren og tar den inn om høsten. Vi planter og pleier skogen gjennom 70, 80, 90 og 100 år eller mer før vi høster. Opp imot hva klimaprognosene sier er dette svært vanskelig.
De fleste har en sunn skepsis til katastrofescenarioene og holder seg til å forvalte skogen best mulig utifra dagens kunnskap. Skogen forynges dermed med gran og furu der disse passer. Men jeg tror jo at vi lett kan komme i en situasjon der tørke, biller, storm og vind kan medføre at vi må hogge skogen tidligere enn på det optimale tidspunkt rett og slett fordi den dør om man ikke gjør det. Fremtiden vil vise oss svaret, og dessverre tror jeg Naturvernforbundets ønskedrømmer er katastrofalt langt unna fasit.
Her leser du Ole Midthuns innlegg i Østlendingen 17.06.22 (faksimile)
