Sakskomplekset opptar Riksdagen og miljö- och jordbruksutskotten («utskott» tilsvarer det vi i Norge kaller komité) har fremsatt et forslag om at en gjennomgang av både fugledirektivet og arts- og habitatdirektivet slik at man unngår at bestemmelsene som skal beskyttet truede arter får samme virkning for alle arter.
Samtidig ser vi at holdningen blant politikere til når inngrep i ressursutnyttelsen skal utløse økonomisk erstatning, er annerledes enn i Norge. Her i landet trekkes læren om de erstatningsfrie råderettsinnskrenkningene svært langt. Her er det en slags juridisk konsensus om at dersom hensikten med innskrenkningen er god nok, må man tåle inngrepene erstatningsfritt. Miljö- och jordbruksutskotten uttaler også at det må tydeliggjøres at grunneieren må har erstatning når man forbys å utnytte eiendommen av hensyn til artsbeskyttelsen. Men det viktigste er nok at man ber regjeringen foreta regulering slik at det slås fast at utredningsplikten må ligge på Staten og ikke på den enkelte grunneiere.
Det er interessant å observere at det er en større bevissthet rundt konsekvenser av gode hensyn i Sverige enn i Norge.
Forslaget inneholder en rekke reservasjoner, så hva dette kan føre frem til, er ikke så enkelt å få øye på. Men det er interessant å observere at det er en større bevissthet rundt konsekvenser av gode hensyn i Sverige enn i Norge. All naturbruk handler om å avveie hensyn og finne akseptable kompromisser. Når forholdene blir svært ensidige, synes det å vekke interesse hos en større andel av svenske politikere enn norske. I Norge har man laget et skille mellom ekspropriasjon og råderettsinnskrenkninger som nok var fornuftig i sin tid. Prinsippet er utviklet da man nok i liten grad så for seg alle de hensynene til vann, bratt terreng, særskilte naturhensyn og nærhet til befolkningssentra som skogbruket må tilpasse seg i dag. Da snakker man i realiteten om å overføre verdier fra grunneieren til noen andre – selv om formålet kanskje er å la trærne stå der.
Vi følger den svenske prosessen med interesse.
