Hopp til innhold

Kronikk av Jan Gaute Lie, skogsjef i Glommen Mjøsen Skog og Gunnar Gundersen, næringspolitisk sjef i Glommen Mjøsen Skog.

Det er ikke slik at skog med høy verneverdi vil bli hogd umiddelbart ved innføring av tilskudd til drifter i bratt terreng, slik enkelte kampanjer fra miljøsiden skaper inntrykk av. Skogbruket har klare miljøstandarder å operere etter, og vi mener det er uheldig at miljøsiden med dette viser liten kunnskap om hvilke kontrollsystemer skogbruket har og hvilke standarder vi bestreber oss på å etterleve.

Begrepet bærekraft blir brukt i utrolig mange sammenhenger og bygger på tre fundament – en økologisk, en økonomisk og en sosial. I skogen vil dette dreie seg om ivaretakelse av det biologiske mangfold, den sosiale arena inkluderer hensyn til friluftsliv og arbeidskraften knyttet til skogen, mens den økonomiske siden er at skogen skal være et næringsgrunnlag som gir verdiskaping i samfunnet. Alt dette skal virke sammen, om man skal snakke om en «bærekraftig løsning».

Så hvilke spilleregler gjelder for skogbruket i Norge? Miljø og biologisk mangfold må balanses opp mot økonomi og samfunnet rundt oss. Vi mener at norsk skogbruk har funnet den balansen. Norsk PEFC Skogstandard (tidligere Levende Skog Standard) er i tillegg til aktuelle lover og forskrifter, grunnlaget for å vurdere om en hogst kan iverksettes eller ikke.

Skogbruket har siden 1999 registrert nøkkelbiotoper etter en livsmiljøtilnærming («artsmangfoldets levesteder»). Det betyr at det er livsmiljøer for artsgrupper som registreres. Det være seg død ved, bekkekløfter, lauvsuksesjoner, sumpskoger o.l. Enkelte av inngangsfaktorene i metodikken er artsavhengig, f.eks. «lyse hengelaver», som blant annet fanger opp den sjeldne huldrestryen. Metodikken er veldokumentert. I geografien der Glommen Mjøsen Skog opererer er det registrert cirka 250.000 dekar nøkkelbiotoper. I all beskjedenhet må vi kunne si at vi har lykkes godt i dette arbeidet. Utviklingen i skogen dokumentert gjennom landskogtakseringen viser en stor økning i nær sagt alle viktige leveområder for sjeldne og truede arter. Det står med andre ord langt bedre til med det biologiske mangfoldet i den norske skogen nå, enn for to generasjoner siden.

Så er det en kjensgjerning at det også vil komme opplysninger fra andre kilder som ikke dekkes av våre nøkkelbiotoper. Det være seg rødlistearter fra artskart, artsregistreringer av sensitiv karakter, rødlistede naturtyper m.m. Disse kildene ligger inne i våre kartsystemer. Registreringene kan være av veldig ulik kvalitet, men ved treff på disse kildene i forbindelse med skogsdrift, benytter vi biolog til rådgivning og i planleggingen av den eventuelle skogsdriften. Denne konsultasjonsplikten er selvsagt ressurskrevende, men med bakgrunn i dette, er det ikke uvanlig i vår geografi at det aktuelle området blir unntatt fra hogst eller at det blir gitt spesifikke føringer for hogsten.

Vi ønsker også å trekke fram ordningen «Frivillig vern», som ble lansert av Norges Skogeierforbund i 2004. Dette har vært en suksesshistorie, i motsetning til tidligere tvangsvern, hvor saken ofte endte i lange prosesser i rettssystemet. Ved frivillig vern tilbyr skogeier det offentlige aktuelle arealer. Områder der restriksjonsnivået tilsier at skogen ikke kan drives, er selvfølgelig svært aktuelle for å bli naturreservat. Det kan være store nøkkelbiotoper, naturtyper, rødlisteregistreringer m.m. I Glommen Mjøsen Skogs geografi har våre skogeiere bidratt med over 350 000 dekar skog til frivillig vern fram til nå, hvorav 190 000 dekar er produktiv skog. Klima- og miljødepartementet har kontrollert det frivillige vernet, og konklusjonen er at områdene har en minst like god kvalitet som områder som tidligere ble vernet ved tvangsvern. Saksbehandlings- og prosesskostnadene er langt lavere ved frivillig vern enn tvangsvern. Å gå fra en tvangssituasjon til en frivillig situasjon gjør jo noe med viljen til å finne de gode løsningene hos de som berøres!

Skogen er sentral i en rekke framtidige utfordringer – klima, biologisk mangfold og næring/samfunnsutvikling. Vi mener at miljøsiden må ta inn over seg at bærekraft er en balanse mellom miljø, det sosiale og næring. For å få til grønn verdiskaping kan ikke et ensidig fokus på vern være løsningen.  Dominerer én av søylene i bærekraftbegrepet totalt, så er det ikke lenger bærekraft.

I norsk skogbruk mener vi at vi kan fortelle en historie som dokumenterer balanserte hensyn. En konstruktiv miljøside vil anerkjenne det og heller jobbe med oss for ytterligere forbedringer enn å skape et inntrykk av skogbruket som ikke er rotfestet i virkelighet.