Et av tusen frivillig vernede skogsområder

Tekst og foto: Roar Ree Kirkevold, Magasinet Skog

I mai 2018 fikk ti bønder i Ottadalen et brev. Daværende Fylkesmann i Oppland varslet om kartlegging av kalkskog på bøndenes eiendommer. Kartleggingen kunne være grunnlag for frivillig vern av skogen, kunne de lese.

Biologer skulle altså vandre i skogene på oversiden av Riksvei 15 vestover mot Vågå. Ser du på kartet over området med det svært lokale navnet Andershøe Jukulberje, oppdager du snart at høydekurvene sitter tett. Veldig tett. Altså er det bratt her helt fra elvedalen og opp på snaufjellet over tusen meter over havet.

Turistene synes det er spektakulært, men lokalbefolkningen husker at det tidligere ble hogd tømmer på fjellhyllene. Mange steder våget de seg fram med hest for å trekke ut de svært saktevokste furustokkene. Andre steder ble trærne felt nedover slik at tømmeret kunne bli hentet på tryggere hestestier lenger nede. Klimaet her er spesielt. I tillegg finnes mye kalk i berggrunnen.

Alt dette så biologene på kartene sine. Derfor dro de hit for å finne sjeldne og truede arter. Biologisk sett var registreringen en suksess. Skogtypen heter «ekstremt tørr kontinental kalkfuruskog», og er unik i Norge. Betegnelsen var ukjent for de ti bøndene her, og for de fleste av oss. Biologene fant rundt 50 ulike rødlistearter her og ga området topp vernescore.

Les også: Verner mer av skogen til Janne i turområde i Hamar

Artsregistreringene

Anne Mæhlum arbeider med frivillig vern hos Glommen Mjøsen Skog. Tittelen hennes er fagsjef konsulent, og arbeidet består i å veilede skogeiere som vil verne deler av skogen sin. Prosessen er lang og ukjent for de fleste.

Hun bruker sitt store nettverk etter alle årene i samme fagområde til beste for skogeierne. I møte med samfunnets krav om å verne truet natur, møter skogeierne det mange beskriver som en vegg av nye krav og forordninger.

Skogeiere som kan skogsdrift og som virkelig har følelser for skogen sin, må plutselig forholde seg til funn noen har gjort på eiendommen. Oftest uten å informere noe som helst før funnene er registrert. Etter det blir ikke skogsdrifta det samme som før. Aldri.

Ola Veggum er en av de ti skogeierne som fikk brevet om registeringen.

Skogeierne tok kontakt med hverandre. De ville diskutere hva dette ville få å si for skogsdrifta. De fleste har mindre eiendommer mest til ved og tømmer til eget bruk, men noen har større skoger som er selve grunnlaget på gården.

Ola har 4000 dekar produktiv skog, 200 dekar innmark og diverse fjellareal med beiterett. Hele livet har han drevet skogen på begge sider av Riksveien og elva. Familien har vært på gården Nordre Veggum siden 1500-tallet, kanskje før.

De eldste bygningene er fra 1800-tallet. Det vet Ola for i 1789 gikk det store raset, Stor-ofsen, som knuste tre gårdstun. To ble bygd opp igjen, lenger unna fjellsiden for sikkerhets skyld. Den sindige Ola forteller om hendelsen med rolig stemme. Skal du overleve her, må du evne å tenke strategisk og ikke minst langsiktig. Skogeierne og skogen har mye til felles.

Europeisk sjeldenhet

Biologene fant flere truede og sjeldne arter i området. Blant annet den sterkt truede laven, elfenbenslav, Heterodermia speciosa. Selv om den både er beskjeden av utseende og svært lik flere vanlige lavarter, er det nettopp her i Ottadalen i Norge man finner Europas nest største forekomst.

Som skogeier kan du like det eller ikke, men vi har et ansvar for å ta vare på all elfenbenslaven vi har. Den vokser gjerne på store steiner, men også på enkelttrær, forteller Store norske leksikon. Elfenbenslaven er en prioritert art med egen forskrift. Hvert funn medfører en hensynssone med en diameter på 70 meter rundt funnpunktet.

– Derfor kaller vi nok frivillig vern for «ufrivillig frivillig vern», sier Ola og gjør anførselstegn i lufta. Alternativet til å verne området, er å forsøke å drive skogbruk innimellom alle registreringene. Det er neimen ikke greit.

– Det gikk litt tid før alvoret gikk opp for meg. Hva ville disse funnene føre til? Som skogeiere flest, vil vi ikke bidra til å ødelegge verken arter eller natur, men vi må jo tjene penger på skogen vår også. Jeg hadde ærlig talt aldri hørt om elfenbenslav før. I utgangspunktet var jeg ikke bare begeistret for funnene. Her på gården har vi drevet skogsdrift i generasjoner, og de bratte liene er vanskelige nok å arbeide i, om det ikke skulle komme restriksjoner i tillegg.

De ti berørte skogeierne ble enige om at de trengte mer kunnskap om ordningen frivillig vern.

Så ringte Anne Mæhlum til Ola.

Lang prosess

Anne presiserer at arbeidsgiveren hennes, Glommen Mjøsen Skog, skal være på skogeiernes lag.

– Målet vårt er å gi skogeierne et så godt grunnlag som mulig før de selv tar beslutningen om de vil tilby hele eller deler av skogen sin til frivillig vern. Vi følger dem gjennom prosessen hvis de vil, men alle må vite at vi både trenger produksjonsskog som skaffer ressurser, og vernet skog der det finnes spesielt sårbare arter, forklarer hun.

Ønsker du å vite mer om frivillig vern eller vurderer du å tilby skog til vern? Les mer om hvordan Glommen Mjøsen Skog kan hjelpe deg

Anne får alle typer spørsmål, men mange lurer på hvem som står bak registreringene og flere er skeptiske til at de ikke har blitt informert om dem.

– Hvorfor akkurat her, er et spørsmål som går igjen, sier hun, og legger til at hun ønsker seg at det offentlig kunne skrevet litt om hvilke konsekvenser funnene kan få i praksis i henvendelsen.

Ola innrømmer at ordet «overformynderi» falt han inn.

– Elg og hjort har i nyere tid blitt et problem i skogen fordi elgen tar toppskudd av yngre furu, og hjorten gnager på trær i praktisk talt alle hogstklasser. Selv grana tar de hvis det kniper. Så er det mye feieskader. Spesielt hjortestammen har blitt altfor stor, og det burde skytes flere dyr. Skadene på skogen er nok større i kroner og øre enn inntektene fra jakt.

Skulle Ola akseptere et frivillig vern, måtte han være sikret å kunne fortsette jakta i området.

Han skryter av Anne.

– Hun er flink til å forklare. Frivillig vern var nytt for oss, og hun tok seg tid til å la oss få tenke på hva vi egentlig ønsket, sier han. En verneprosess tar gjerne et par år, kanskje lengre tid. Jeg har lært veldig mye av dette, og er fornøyd med både prosessen og resultatet. Ola og en til av de ti skogeierne var aktivt med i forhandlingene med staten.

– Under forhandlingene hender det at vi representerer skogeierne uten at de er med, hvis det er det de ønsker. Andre ganger, som her, velger skogeierne noen representanter. Ordningen med at skogeierne tilbyr biologisk verdifull skog til vern, bygger på tillit. Statsforvalteren må også være klar over at de må skape tillit og faktisk dekke alle kommende inntekter fra området som skogeieren ikke selv kan høste ut etter verningen. Vi skal ikke akseptere alt staten sier, og det er lov å si nei helt til skogeieren signerer avtaleforslaget, sier hun og legger til at også staten skal vurdere fremtidig bruk av skogen opp mot verneinteressene.

Forhandlingene

Et vern er for alltid, og pengene utbetales i én omgang – skattefritt. Da gjelder det å få med alt i avtalen.

– Mange er redde for buffersoner med restriksjoner rundt området, men det skal ikke forekomme. Helt inntil vernegrensa skal du kunne drive skogbruk som før. Vi passer også på at naboer med veirett skal kunne kjøre gjennom for å komme til sine skoger. At én skogeier verner, skal ikke påvirke skogsdrifta i skogene rundt på noen måte, sier hun bestemt.

Det er særlig tre områder hun passer nøye på for skogeierne. Avgrensinger av området slik at verneområdet ikke stenger for drift utenfor. Verneforskriften beskriver hvilke restriksjoner som kommer i verneområdet. I tillegg skal selvsagt erstatningsbeløpet avtales.

Anne Mæhlum vil helst at Statsforvalterens folk blir med henne og skogeieren ut på befaring i området. Da får man sammen diskutert problemstillinger knyttet til avgrensning og verneforskrift.

Ønskelista

Miljødirektoratet har en ønskeliste. Den forteller hvilke naturtyper som staten vil prioritere. Målet er at ti prosent av all norsk skog skal vernes frivillig. Områdene skal ha spesiell biologisk interesse og representere forskjellige skogtyper, også høyproduktiv skog.

– Når vi får inn tilbud om vern fra skogeiere, ser vi på skogen i forhold til hva staten ønsker seg og hva de mangler. Hvis det matcher, går vi videre i prosessen og fremsetter et formeldt tilbud, sier hun. Andre ganger konferer vi med statsforvalteren om dette er aktuelle områder.

Derfra er det flere delprosesser fram til staten gir deg et konkret tilbud og du kan akseptere eller avslå.

– Det er to typer innganger. Olas skog var allerede kartlagt. Hvis han hadde takket nei til verningen, ville han ikke fått noen erstatning og måtte ta hensyn til alle registreringene likevel. Derfor kaller han dette for ufrivillig frivillig, sier hun.

Den andre inngangen er skogeiere som ber om en vernevurdering av skogen uten slike registreringer. Hvis Statsforvalteren synes området virker interessant utfra kartet, blir det sendt ut biologer for å kartlegge naturen. Skulle man ikke komme til enighet, må man likevel ta hensyn til det som er kartlagt til tross for at det ikke blir vernet. Uansett bedre enn før ved tvangsvern hvor skogeierne ikke hadde noen valgmuligheter, forklarer Anne Mæhlum.

Utbetalingen

Hvor mye hver skogeier faktisk får utbetalt, blir sjeldent offentliggjort.

– Den konkrete prisen avhenger blant annet av tømmermengde og -kvalitet, driftskostnader og groforhold, altså bonitet. Alt avhengig av en forhandling innenfor noen ytterrammer, forteller Anne. Hun innrømmer at innimellom må hun også dempe skogeiernes prisønsker.

Her i Andershøe Jukulberje er det inngått verneavtale om 3500 dekar til rundt 18 millioner kroner. Ola Veggum har 420 av disse dekarene, men for han ligger den tømmermessig mest verdifulle skogen på vestsiden av gården. Her vil han ikke verne.

Fra kommende nyttår skal sønnen, Hans Høgberget Veggum og samboeren Theodora Sideridis overta den ærverdige familiegården. Ola Veggum og kona Eva Høgberget har allerede flyttet (20 meter til andre siden av tunet).

– Pengene skal brukes til å gjøre gårdskjøpet gunstigere for de unge, sier Ola. Pluss at de to andre barna også skal få sin del av fordelen.

– Vi ser at aller oftest går midlene med til å styrke næringsgrunnlaget på eiendommen i en eller annen form, skyter Anne Mæhlum inn. Mange vil aller helst kjøpe seg mer skog, men det er ofte vanskelig fordi det er lite til salgs.

– Kanskje kommer det noen flere eiendommer ut nå som det er en ny regel om at dødsbo ikke kan sitte på landbrukseiendommer i mer enn maks tre år, sier hun.

Hans, som skal ta over, har ikke noe detaljert forhold til vernebeløpet. For ham er det viktig at de får drive lønnsomme skogsdrifter og skaffe fyring nok til de staselige gamle bygningene.

– Nå er tømmerprisene gode så større arealer er lønnsomme å hogge, men det kan endre seg fort. Vi skal ta godt vare på den flotte skogen vi overtar, sier han og nikker mot skogen i vest.

Elfenbenslaven

Anne viser Ola og Hans ei lite rose av lav bak en kjempestor stein i det nå vernede området.

Hun kjenner igjen laven. Det er elfenbenslav.

Ola og Hans vet ikke helt om de skal være stolte over det særdeles sjeldne funnet, eller irritere seg over at det ble oppdaget. Uansett var området blant de 34 områdene som regjeringen vernet da landet bikket over tusen verneområder.

– Publikum burde virkelig få øynene opp for hvordan skogeierne gjennom frivillig vern tar vare på sårbare arter og natur for all framtid, kommenterer Anne Mæhlum.

Les mer: Flere saker om frivillig vern