Trekløveret viser til at «nyere forskning» viser at økt uttak av tømmer og flatehogst gir økt utslipp av CO2 og derved økt global oppvarming. De slår fast at grøfting og markberedning, tydeligvis i en eller annen radikal utgave, skjer i voldsomt omfang og at økosystemene skades i stor stil.
Vi burde kanskje her brukt plass på å drøfte disse påstandene, for det er et nokså radikalt standpunkt å gi forbruk av bærekraftig råstoff fra karbonets kretsløp skylda for klimaendringene, men la nå dette ligge. Viktigere er at vi ser på hovedtrekkene i argumentasjonen.
- Man trekker ikke inn noen nytteeffekt av skogbruket i analysen. At skogbruk påvirker naturen, er opplagt. Det man burde drøftet, var avveininger. Men i disse fremstillingene er skogbruk kun negativt.
- Man henviser til ulike former for forskning som bare i begrenset grad har verdi for det som er gjenstand for debatten i Norge. Det er f.eks. korrekt at hogst i betydningen avskoging er svært negativt for klimaet, men det finnes ingen seriøs forskning som viser at bærekraftig, forvaltet skogbruk i Norge er en trussel for klimaet.
- Man har en enorm tro på at en streng offentlig regulering kan løse problemet.
Kunnskapsnivået i befolkningen generelt er meget lavt når det gjelder skogbruk, og når professorer melder seg på banen og hevder at skogbruket er miljøfarlig og på grensen til kriminelt, har det en stor påvirkning på folk.
Når professorer melder seg på banen
og hevder at skogbruket er miljøfarlig og på grensen til kriminelt, har det en stor påvirkning på folk.
Fauchald har tidligere gått ut og ment at skogbruket må underlegges plan- og bygningsloven. Et svært radikalt forslag som viser hvor stor avstand det er mellom det urbane perspektivet og realitetene på bygdene. Det å dyrke marken og drive i skogen skal underlegges samme lovgivning som å bygge kjøpesenter og motorveger.
Vi lever i dag i en tid der samfunnet har fått ekstrem tiltro til eksperter og til offentlig styring. Det er i dette bildet jusprofessorer, sosiologer og andre forskere opptrer som eksperter på kompliserte spørsmål.
Svaret på problemstillingene vil da alltid være flere analyser og kartlegginger av eksperter, strengere lovregulering og mer offentlig kontroll – og kanskje en grunnrenteskatt på toppen.
Skogbruk betyr å bruke naturen til å produsere industriråstoff. Det setter spor etter seg, og skogen ser derfor ikke lik ut som om det ikke hadde bodd mennesker på kloden.
Skogbruket innførte ressursmessig bærekraftstenkning for 100 år siden og flerbruksmessig bærekraft for 25 år siden. Og nå skal vi innfase en ny og enda mer omfattende miljøstandard.
Det å diskutere hvor balansen mellom bruk og vern skal ligge, er viktig. Dette er noe vi skal holde på med i all fremtid. Men for forskere som Fauchald, Skogen, Framstad og Hessen er svaret mye enklere: Overfør oppgaven til myndighetene.
