Som hovedregel utmåles personskadeerstatning som en engangssum. Når det skal fastsettes erstatning for fremtidige tap, bruker man en kapitaliseringsrente for å beregne beløpet.
Kapitaliseringsrenten er, litt enkelt sagt, den renten man bruker for å regne om en serie med årlige inntekter om til et engangsbeløp. Skal man for eksempel finne ut hvilket engangsbeløp som kan tilsvare en årlig inntekt på 100 000 kroner i all fremtid, må man forutsette hvilken avkastning som kan forventes å oppnå på dette engangsbeløpet. Hvis man sier at man oppnår en avkastning på 4 prosent og at inntekten eksisterer i all fremtid, må engangsbeløpet være 2,5 millioner (2,5 millioner x 4 prosent = 100 000). Fordi inflasjonen går opp og ned, er det vanlig å regne med verdifaste kroner. Renten skal altså være en realrente.
Realrente er en størrelse man må beregne og ikke noe man finner på en kontoutskrift. Det er nok årsaken til at domstolene har slitt med rentebegrepet. Når dommerne har opplevd en nominell rente på huslånet sitt på for eksmepel 5 prosent, har det nok vært krevende å forholde seg til en realrente på for eksempel 2 prosent. Dette har ført til at domstolene i lang tid har lagt til grunn veldig høye realrenter når de har utmålt erstatninger. Dette ser vi for eksempel i personskadesaken fra 2014 der Høyesterett senket renten fra 5 til 4 prosent. Renten ble lavere enn før, men ikke nødvendigvis mer korrekt. Et godt bilde på dette er at Oljefondets forventede avkastningskrav er satt til 3 prosent.
Prinsippet med å legge til grunn en for høy rente ved ekspropriasjon har vart i mange år.
I statsråd 26. august ble det fastsatt en forskrift om at renten i personskadesaker skal være 2,5 prosent. Det betyr at man forutsetter at en hvilken som helst skadelidt nesten skal oppnå samme avkastning som verdens største og mest profesjonelle investeringsfond, Oljefondet. Men 2,5 prosent er i hvert fall langt lavere enn 4 prosent. Dette vil bety mye for skadelidtes mulighet for å klare seg økonomisk. Erstatningen deres blir nå ikke spist opp av inflasjon i samme grad som før.
Når det gjelder kapitalisering i andre sammenhenger, som for eksempel ekspropriasjon i landbruket, benytter domstolene 4 prosent rente som minimum. Det betyr at en typisk bonde eller skogeier må reinvestere pengene med langt høyere avkastning enn oljefondet for å få full erstatning. Vi tviler på at Eidsvollsmennene i 1814 hadde skrevet «…fuld Erstatning af Statskassen» dersom de egentlig mente «…Erstatning af Statskassen med et betydelig fradrag som behager domstolene».
Prinsippet med å legge til grunn en for høy rente ved ekspropriasjon har vart i mange år. Vi får håpe på at domstolene nå tar til fornuft og forsøker å sette seg inn i realrentebegrepet. Det er egentlig bare å ta et tall og trekke fra et annet tall. Dersom domstolene har problemer med subtraksjon, finnes det mange instruktive filmer på Youtube.
Endringen av kapitaliseringsrente for personskade er gledelig. Nå ville det vært fint om også andre som opplever økonomiske tap, får ta del i den nye oppvåkningen.
